"Den glade vandrer kalles jeg"

Torsdag den syvende sptember var det duket for vandretur i alpint terreng. Flintfjellet var stedet. Dette var den første arktisturen med teltlag, og Turid, Simen og jeg delte telt og kokkelerte sammen. Hvert teltlag hadde ansvaret for hver sin hund, og vi fikk kraftkaren Mørf. Greit med et trekkdyr i oppoverbakkene, verre var det når terrenget ble stenete og jeg måtte passe på hvor jeg satt føttene mine. Stor vrikke-foten-fare for mine skjøre ankler da. Ordet "rooolig" tolket hunden som oftest som "spring!" istedet. Men jeg klarte meg finfint =)

Vandreruten la vi opp underveis. Etter lønsj den andre dagen delte vi oss opp i tre grupper for å prøve ut ulike ruter for å nå teltplassen. Majliz og jeg joina guttaboys på fiskegruppa. Men da vi kom til fiskevannet begynte klokka å tikke mot seks, og vi hadde igjen tretten kilometer å gå på to timer. Etter det kom nemlig mørket til å legge seg som et svart teppe over himmelen. Så det var bare å peise på. Men vi peiste ikke fort nok, og til slutt var det svart som ravnen. De to andre gruppene hadde ikke pustet og pest nok de heller, og vi fomlet i mørket alle sammen. Det mørke teppe var tydeligvis ikke helt tett, og regnet og vinden slo mot kinnene våre. Men vi fikk da samlet hele gjengen og slått opp leir til slutt. Den natten sov jeg godt.

Den tredje og siste dagen våknet vi opp til solskinn og utover dagen ble det godt og varmt. På slutten av turen kom vi til en bjørkeskog. Vi vandret på en bred sti omgitt av vakre bjørketrær på hver side. Etterhvert tok granskogen over. Det var noe eventyraktig over det hele. En sterk kontrast til det stenete terrenget vi hadde vandret på tidligere. Alt i alt en finfin tur.