Varmen melder sin ankomst

Vi har hatt påskevær en god stund nå. Sola har skint og gitt varme til oss forfrosne øytunere. Men nå har regnet valgt hilse på. Slaps - ekte trøndervær med andre ord. Jeg vil ønske besten gratulerer med dagen som var den attende mars, og morfar som fylte år den tjuesyvende mars. Glad i dere.

Jeg kom hjem fra Finnmarksløpet sist lørdag. Det var artig å være en del av Europas lengste hundeløp; se hvordan konkurransen er organisert og hvordan hundekjørerne takler kombinasjonen av lite søvn og høy fysisk aktivitet. Selv om det ser veldig idyllisk ut å stå på sleden, er det mye slit med hunder som nekter å gå og dårlig føre. I gjennomsnitt sover hundekjørerne som er i teten to timer dagen. Mine oppgaver var først og fremst å ta imot spannene da de kom inn og å lede dem dit de skulle stå, hjelpe spannene ut av check pointet, rake halm og svare på spørsmål. Det måtte alltid være noen på vakt, tjuefire timer i døgnet, så det ble ikke så mye søvn på oss heller. Harald Tunheim som er læreren på hundekjøringslinja på skolen, vant løpet i fjor, og i år kom han på tredjeplass.

Fra tirsdag til onsdag arrangerte skolen vintermikstur for at vi skal få muligheten til å oppleve hvordan det er å gå en av de andre linjene. Vi måtte da velge en annen linje enn vår egen, så da valgte jeg hundekjøring. Turen var knallbra. Vi hadde ikke hundespann til alle, så vi byttet mellom å kjøre slede og å gå på ski. I tillegg hadde vi med fire valper som vi snørekjørte med. Å ha med hund på tur er skikkelig kos. Vi sov i furuskogen, rene bålparadiset. På kvelden sagde vi like gjerne ned et helt tre og lagde et skikkelig stort bål. For ikke å bli stekt måtte vi sitte nesten en halvmeter i fra. Da natten begynte å krype inn på oss var det bare å rulle ut soveposen og sove under åpen himmel. Finnes ikke noe bedre =)

I går kom jeg hjem fra femdagers-tur med klassen. Sola strålte og det var muligheter for både toppturer, snørekjøring og pilking. Vi lå to dager i base camp, resten av tiden var vi en klasse på vandring over fjellet. Vårtegnene var tydelige og flere steder var det lyng så langt øyet kunne se. Men ingenting er umulig for arktis. Med labyrintgåing og litt pulkbæring kom vi fornøyd fram til Stabbursnes. Jeg minner om at det blir lagt ut referat og bilder fra alle turene på http://oytun.no