På loffen i Finnmark

Fredag den tjueniende var datoen Anja, Sandy, John Olav og jeg startet loffeturen vår. Høstferien skulle utnyttes til det fulle! På vei hjem fra Pasvik hoppet vi av bussen ved ei lita bygd som heter Bugøynes. Bygda har rundt to hundre beboere, og for ei tid tilbake prøvde innbyggerne å selge stedet da de hadde problemer med tilflytting. Men uten hell. Her skulle vi få prøve oss på kongekrabbefiske sammen med en kompis av læreren vår, Martin. Martins mannskap var godeste Inge som har vært fisker siden han var femten. I tillegg hadde Martin besøk av søstera si, Kristine. Virkelig trivelige folk :) Vi sov på et nedlagt fiskerimottak og spiste oss stappmette på kongekrabbe. Det var knallgodt.

På lørdag var det pøb, noe som visstnok ikke er hverdagskost i den lille bygda. Det var frøkner i svarte lærjeans og korte topper, og menn i shabbye dongeriklær. Vi viste dem våre fantastiske svingkunster på dansegulvet. John Olav fant vel ut at jeg kunne trenge et kurs :P På søndag skulle båten til Kirkenes, så da ble vi med dit. Det bor rundt 12 000 mennesker i byen ble vi fortalt. Denne natta sov vi på ei steinrøys rett ovenfor ei natursti, like utenfor sentrum. Sandy fikk det innfallet at hun måtte rulle ned steinrøysa i soveposen i svarteste natta. Utfallet ble litt spetakkel og et fint kutt like ovenfor øyet. Man ser nemlig ikke skarpe stener i mørket må dere vite. Men litt action på tur må man ha.

På mandag var det på tide å leke tommelen-opp-leken. Klarer vi å få bilen til å stoppe, eller kjører den bare rett forbi? Firkløveret ble delt for å øke vinnersjansene. Anja ble min kompanjong. Sandy og John Olav dro først avgårde med en trailer, mens jeg og Anja kom etter i en annen en. Trailersåføren kom fra Vadsø og var riktig så snakkesalig. Han skulle bare til Tana Bru, men da vi fikk vite at vår andre halvdel var noen kilometer forbi Tana Bru kjørte han oss like gjerne dit. Det var mørkt, sent, surt vær og det var de andre som hadde teltet. Maks takknemlig med andre ord. Etter en god natts søvn var det på'n igjen. Vi utførte parbytte, og denne dagen var det John Olav og jeg som skulle få prøve oss sammen. For å holde varmen mens vi ventet på napp underholdt vi forbikjørende med linedans. Intrigue med sangen "Eadni Nieida" er sangen man synger på da. Den er knalltøff, last den ned folkens ;) Med glimt i blikket fikk vi da en bil på kroken til slutt, og i den fikk vi til og med servert kaffe. Nå gikk ferden til Karasjokk.

Fra Karasjokk fikk vi skyss med to menn som var på vei til hytta for å snekre. De anbefalte oss å gå den gamle postruta til Alta, som går fra en plass som heter Skoganvarre. En vandretur på rundt sju mil. Vi ble lovet fantastiske naturopplvelser, så da var ikke valget vanskelig. De kjørte oss til startstedet, og dagen etter startet vi vandringen. Turen startet med varmt høstvær, nydelige høstfarger og mektige fjell. Men etterhvert som vi kom lenger opp på fjellet tok kulden over, og etterhvert vinter, snø og sterk vind. Ryper fløy like forbi oss, lemenene pilte fra hull til hull og reinsdyrene vandret i flokk. Norges nasjonalfugl fikk vi og se. Vakkert.

Den første vandrenatta kom vi til ei koslig lita hytte åpen for alle og enhver. Det var godt å sove i seng til en forandring. Til tross for at postruta er ei populær vandrerute var det ikke laget bru over de elvene det ikke var nok stener å hoppe på. Resultatet ble vading i vintervær. Forfriskende kan man si. På fredag var vi flinke og kom oss avgårde litt før åtte, i motsetning til halv tolv de to dagene før. Plutselig hadde vi masse av tid. Tanken på en god, varm seng ble mer og mer fristende, så da tok vi like gjerne to dagsmarsjer i ett. Vel nede i skog og høstvær igjen prøvde John Olav å foreslå at vi kunne sove i telt der. Klokka var seks, og vi hadde rundt 2,7 mil igjen til vi var hjemme. Det meste langs asfalt. Da kom det tydelig fram hvilket esel jeg kan bli hvis jeg først har bestemt meg for noe. "Jeg kan gå til klokka er fire på natta om jeg må, jeg skal sove i seng". Og slik ble det. Eller, vi haiket det siste stykket til Alta sentrum, vi måtte rekke Dolly Dimples før det stengte. Det var en del som så rart på oss og rynket på nesa da vi kom inn i restauranten. Er visst ikke vanlig å dra på restaurant med åtti liters sekker og turklær man har brukt i tolv dager. Men vi vandret de siste åtte kilometerene hjem fra sentrum, det skal sies.

Takk for en super tur Anja, Sandy og John Olav. Hatt det knallbra jeg ;D