Mørket senker seg...

Mørket har begynt å senke seg over Alta, og allerede i femtia må hodelyktene fiskes opp fra sekken. Det har så vidt kommet snø, men lang fra nok til at vi kan spenne på skiene. Det er virkelig en opplevelse når natten er svart som ravnen, stjernene flunkler og nordlyset danser ballett på himmelen. Da er det fint å sove under åpen himmel.

Tursesongen har roet seg ned. Vi har hatt et to dagers fellesskapsseminar og lært om turmat og kulde. I tillegg har det vært mange dager med valgfag, bibelfag for min del. Hver onsdag arrangerer aktivitetsrådet noe gøy på kvelden og en dag i uka er det trim i gymsalen.
Lørdag den fjortende oktober hadde FLYT ansvar for elevkvelden. Kleskoden var sydenturist og de tok oss med på en FLYTur uten like. På programmet stod den selvskrevne FLYT-sangen, dansende ansiktmager og interessante kontaktannonser, for å nevne noe. Svenske pannekaker etterfulgt av milkshake stod på menyen, det var knallgodt!


Bianca, meg og Majliz... ekte engelske sydenturister ;)


John Olav - lurer på hvem som har tafset på brystet hans...


Arnstein, Turid, Adam og Hilde


Sina, Bianca og Ingrid U. Tommelen opp for denne kvelden ja!

Mandag, den sekstende oktober, var tiden kommet for gruppetur etterfulgt av alenetur dagen derpå. Ane, Ingrid U og jeg var temaet. Klassen hadde felles startsted, men ble så spredd i Transfardalen og deromkring. Det hadde regnet i en liten uke og all veden var klissvåt. Vi fikk erfare at det ikke var bare hokus pokus å få skikkelig fyr på et råvedsbål, til tross for tørr never. Men etter en og en halv time var det da varmt nok til at maten kokte opp. Deretter var det bare å krype under gapahuken og spise mens vi hørte regnet tromme på pressenningen.

På tirsdag skilte vi lag etter lønsjen. Jeg likte dårlig å bli overlatt til meg selv. Jeg sang mens jeg orienterte meg fram til der hvor jeg skulle sove, men trygghetsfølelsen fant jeg aldri. Jeg fant fram til vannet jeg skulle sove ved, men kunne ikke skjønne at jeg hadde kommet dit så fort, så jeg vandret videre. Irritasjonen var større enn en smule da jeg skjønte at jeg hadde trasket forbi overnattingsplassen. Jeg fant aldri det vannet igjen. Det var godt å se kjente fjes igjen dagen etterpå. Alene i skogen er virkelig ikke noe for meg.


Ane, meg og Ingrid U klar for tur.


Magnus og Sandy er skeptisk til hvordan det skal gå med meg i den mørke skogen


Isen har lagt seg, vinteren nærmer seg ;D


Orienteringskunnskapene på topp her.


Se så fint bål vi fikk :P svært god varmegrop under gryta mi da.

På loffen i Finnmark

Fredag den tjueniende var datoen Anja, Sandy, John Olav og jeg startet loffeturen vår. Høstferien skulle utnyttes til det fulle! På vei hjem fra Pasvik hoppet vi av bussen ved ei lita bygd som heter Bugøynes. Bygda har rundt to hundre beboere, og for ei tid tilbake prøvde innbyggerne å selge stedet da de hadde problemer med tilflytting. Men uten hell. Her skulle vi få prøve oss på kongekrabbefiske sammen med en kompis av læreren vår, Martin. Martins mannskap var godeste Inge som har vært fisker siden han var femten. I tillegg hadde Martin besøk av søstera si, Kristine. Virkelig trivelige folk :) Vi sov på et nedlagt fiskerimottak og spiste oss stappmette på kongekrabbe. Det var knallgodt.

På lørdag var det pøb, noe som visstnok ikke er hverdagskost i den lille bygda. Det var frøkner i svarte lærjeans og korte topper, og menn i shabbye dongeriklær. Vi viste dem våre fantastiske svingkunster på dansegulvet. John Olav fant vel ut at jeg kunne trenge et kurs :P På søndag skulle båten til Kirkenes, så da ble vi med dit. Det bor rundt 12 000 mennesker i byen ble vi fortalt. Denne natta sov vi på ei steinrøys rett ovenfor ei natursti, like utenfor sentrum. Sandy fikk det innfallet at hun måtte rulle ned steinrøysa i soveposen i svarteste natta. Utfallet ble litt spetakkel og et fint kutt like ovenfor øyet. Man ser nemlig ikke skarpe stener i mørket må dere vite. Men litt action på tur må man ha.

På mandag var det på tide å leke tommelen-opp-leken. Klarer vi å få bilen til å stoppe, eller kjører den bare rett forbi? Firkløveret ble delt for å øke vinnersjansene. Anja ble min kompanjong. Sandy og John Olav dro først avgårde med en trailer, mens jeg og Anja kom etter i en annen en. Trailersåføren kom fra Vadsø og var riktig så snakkesalig. Han skulle bare til Tana Bru, men da vi fikk vite at vår andre halvdel var noen kilometer forbi Tana Bru kjørte han oss like gjerne dit. Det var mørkt, sent, surt vær og det var de andre som hadde teltet. Maks takknemlig med andre ord. Etter en god natts søvn var det på'n igjen. Vi utførte parbytte, og denne dagen var det John Olav og jeg som skulle få prøve oss sammen. For å holde varmen mens vi ventet på napp underholdt vi forbikjørende med linedans. Intrigue med sangen "Eadni Nieida" er sangen man synger på da. Den er knalltøff, last den ned folkens ;) Med glimt i blikket fikk vi da en bil på kroken til slutt, og i den fikk vi til og med servert kaffe. Nå gikk ferden til Karasjokk.

Fra Karasjokk fikk vi skyss med to menn som var på vei til hytta for å snekre. De anbefalte oss å gå den gamle postruta til Alta, som går fra en plass som heter Skoganvarre. En vandretur på rundt sju mil. Vi ble lovet fantastiske naturopplvelser, så da var ikke valget vanskelig. De kjørte oss til startstedet, og dagen etter startet vi vandringen. Turen startet med varmt høstvær, nydelige høstfarger og mektige fjell. Men etterhvert som vi kom lenger opp på fjellet tok kulden over, og etterhvert vinter, snø og sterk vind. Ryper fløy like forbi oss, lemenene pilte fra hull til hull og reinsdyrene vandret i flokk. Norges nasjonalfugl fikk vi og se. Vakkert.

Den første vandrenatta kom vi til ei koslig lita hytte åpen for alle og enhver. Det var godt å sove i seng til en forandring. Til tross for at postruta er ei populær vandrerute var det ikke laget bru over de elvene det ikke var nok stener å hoppe på. Resultatet ble vading i vintervær. Forfriskende kan man si. På fredag var vi flinke og kom oss avgårde litt før åtte, i motsetning til halv tolv de to dagene før. Plutselig hadde vi masse av tid. Tanken på en god, varm seng ble mer og mer fristende, så da tok vi like gjerne to dagsmarsjer i ett. Vel nede i skog og høstvær igjen prøvde John Olav å foreslå at vi kunne sove i telt der. Klokka var seks, og vi hadde rundt 2,7 mil igjen til vi var hjemme. Det meste langs asfalt. Da kom det tydelig fram hvilket esel jeg kan bli hvis jeg først har bestemt meg for noe. "Jeg kan gå til klokka er fire på natta om jeg må, jeg skal sove i seng". Og slik ble det. Eller, vi haiket det siste stykket til Alta sentrum, vi måtte rekke Dolly Dimples før det stengte. Det var en del som så rart på oss og rynket på nesa da vi kom inn i restauranten. Er visst ikke vanlig å dra på restaurant med åtti liters sekker og turklær man har brukt i tolv dager. Men vi vandret de siste åtte kilometerene hjem fra sentrum, det skal sies.

Takk for en super tur Anja, Sandy og John Olav. Hatt det knallbra jeg ;D

På vandring i brunbjørnens rike

Mandag den tjuefemte september klokken fire startet ferden til arktis og jakt- og fiske-gutta mot Pasvik. Pasvik ligger helt øst i Finnmark og er verdens nordligste urskog. Stier finnes det nesten ingen av, så her var orienterinskunnskaper viktig. Pasvik er bostedet for nærmere tredve brunbjørner og en stor del av området er nasjonalpark. "Radio pastavika" underholdte oss på bussturen, som tok åtte og en halv time medregnet stopp underveis. Radiovertene våre var våre alle kjæres stipper Eivind og Karen. Da bussen stoppet sa vi ha det til jaktgutta, tok bena fatt og vandret i mørket til vi kom til ei lita koje åpen for alle og enhver. Stjernehimmelen lå som et teppe over meg da jeg svevde til drømmeverdenen.

Tirsdag gikk vi til Ellenvatnet, hvor vi hadde base-camp i to netter. Vi så mye dyrespor og trær som var blitt utsatt for naturlig skogbrann. Noen gikk med friskt mot på jakt på kvelden, mens jeg og de fleste andre gikk til Finland. Vi tisset på Finland, bokstavelig talt :P

Jaktinnstinktet var fortsatt tilstede hos noen på onsdag, mens andre følte for en topptur. Pasvik er ikke det beste stedet for jakt, men Eivind fikk da skutt en orrfugl. Jeg ble med dem som gikk til Treriksrøysa, stedet hvor grensa mellom Russland, Finland og Norge møtes. Reglene der er strenge, og man må for all del ikke peke på Russland, kommunisere med eventuelle russere på den andre sida, eller kaste noe over grensa. Grensenes møtepunkt er merket med en stor varde. Det var svært fristende å springe rundt den, men det medfører en bot på fem tusen norske kroner, så jeg motstod den trangen. På veien så vi en del spor etter den o'farlige brunbjørnen, blant annet bjørnehi og fersk dyrebæsj, men bjørnen lekte gjemsel og den leken vant ikke vi.
På torsdag gikk Anja og jeg opp på Kohlfjellet, den høyeste toppen i Pasvik. Læreren i Jakt og fiske syntes at klassen sin, som er en ren gutteklasse, kunne trenge selskap av det andre kjønn. Så denne kvelden gikk arktis til campen deres. Det skal nevnes at Anja og jeg klarte å orientere oss dit helt alene uten problem til tross for at mørket snek seg innpå oss. Stolt =)

På fredag var det på tide å vende snuten hjem, for de fleste i alle fall. Anja, Sandy, John Olav og jeg hoppet nemlig av bussen ved ei lita bygd som heter Bugøynes. Nå var det høstferie og tid for å utforske Finnmark på egenhånd. Bilder fra turen finner dere på Øytun sin hjemmeside: http://www.oytun.no